dame setter opp hylle

Bo-oppfølging og andre typer tjenester i og ved bolig

En økende andel av de som trenger hjelp til å skaffe bolig har også behov for andre tjenester. 

Å kunne bli boende er et viktig innsatsområde i det boligsosiale arbeidet. Noen trenger praktiske råd og veiledning knyttet til boforholdet, mens andre trenger mer sammensatt og langvarig hjelp.

Dette stiller krav til faglig kompetanse hos kommunene som skal utforme og gjennomføre veiledning og gi tjenester. Kommunene er ulikt organisert og stillingsbenevnelser, innhold og modeller varierer mye, se bla. rapporten Fragmentert og koordinert (NOVA, 2008).

Rapporten Organisering og planlegging av boligsosialtarbeid i norske kommuner (NOVA, 2011) viser til at de fleste vanskeligstilte i boligmarkedet har enkle behov som hjelp til å skaffe bolig og dekke boutgifter. En relativt sett liten gruppe har store utfordringer og krever sammensatte tjenester fra flere kommunale enheter.

Andel av kommunens utgifter
En stadig større del av kommunenes utgifter går til helse- og omsorgstjenester i hjemmet. I 2015 utgjorde dette nær halvparten av kommunenes totale utgifter. Tallet på hjemmetjenestebrukere er stabilt, men andel yngre brukere øker.
 

Bo-oppfølgingstjenester

Målet med bo-oppfølgingen er å fremme mestring i eget liv, knyttet til forhold rundt det å bo for seg selv. Tjenesten skal forebygge utkastelser, isolasjon og ensomhet, og være et virkemiddel for å legge til rette for mestring av praktiske ferdigheter knyttet til det å bo i egen bolig.

Rundskriv U-10/2002 «Boligsosialt arbeid – bistand til å mestre et boforhold» gjelder fortsatt. Her står det at retten til å motta tjenester er lovhjemlet, men samtidig kan kommunen yte tjenester uten at det er hjemlet i lov (absolutt rettskrav). I enkelte situasjoner vil det være hensiktsmessig for kommunen å yte tjenester på et tidlig tidspunkt for å forebygge utvikling av mer omfattende hjelpebehov.

Personene kan ha problemer med å betale husleie, holde boligen ren og håndtere søppel, uten å ha en funksjonsnedsettelse eller en diagnose. Bo-oppfølgingstjenester har det til felles at de er spesielt rettet mot boligen, bomiljøet og å mestre boforholdet. Personer som har problemer med å meste et boforhold blir ikke alltid fanget opp, men med egne boligtjenester kan kommunen lettere nå disse brukergruppene.

Alle oppfølgingstiltak må i utgangspunktet anses som en del av det kommunale tjenestetilbudet som enten utføres av kommune selv eller gjennom andre, for eksempel en ideell organisasjon som Kirkens Bymisjon. Dette betyr ikke at disse tjenestene er pålagt i lov eller at det er krav om vedtak.

Kommunene kan tilby tjenester til sine innbyggere utover hva som er lovfestet. Disse tjenestene må følge lovreguleringen av den kommunale virksomheten og ivareta brukernes rettssikkerhet.

 

Kommunens vurderinger

Det første kommunen må vurdere er om det er behov for egne stillinger i boligarbeidet, eller om det kan ivaretas gjennom eksisterende stillinger. Her gis det noen punkter som bør vurderes:

1. Kommunestørrelse

Omfanget av utfordringer er nært knyttet til antall innbyggere i kommunen. I mindre kommuner vil det sjeldent være behov for egne stillinger. Er størrelsen over 10 000 til 15 000 innbyggere bør det vurderes. I kommuner over 20 000 hvor det er flere stillinger kan disse organisere i team. Tverrfaglige oppfølgingstjenester med helsetjenester/behandling som ACT eller FACT-team anbefales når befolkningsgrunnlag er over 50 000. ACT- eller FACT-team kan også være organisert som interkommunale samarbeid som når brukere i flere kommuner.

2. Utfordringer og behov

Selv om kommunestørrelse sier en del, må kommunen også gjøre andre vurderinger om det er behov for egne stillinger knyttet til oppfølging i og ved boligene. Disse spørsmålene bør vurderes:

  • Har kommunen personer i midlertidig botilbud som hospits, campingplasser og lignende? Blir mange boende lenge i slike tilbud?
  • Må kommunen kjøpe institusjonsplasser eller midlertidige botilbud utenfor kommunen?
  • Hva viser kartleggingen av bostedsløshet i Norge for kommunen?
  • Har kommunen unge sosialhjelpmottakere som bor midlertidig hos venner?
  • Opplever kommunen at personer som etableres i egen bolig mister denne etter kort tid?
  • Har kommunen jevnlig begjæring om utkastelse i kommunale boliger?
  • Har kommunen utfordringer med å bosette enkeltbrukere eller bestemte målgrupper?
  • Klarer kommunen å gi godt botilbud til personer som skrives ut fra behandling og løslatelse fra fengsel?
  • Klarer kommunen å gi et godt botilbud til ungdom som avslutter tiltak i barnevernet?
  • Er det bo-områder i kommunen hvor innbyggerne opplever bo- og nærmiljøet som utrygt?
  • Er det kommunale boliger/eiendommer hvor det ofte forekommer skader og hærverk?
  • Klarer kommunen å veilede brukere om rettigheter og plikter i leieforhold og muligheter til å kjøpe egen bolig?
  • Klarer kommunen å bistå med hjelp ved innflytting i bolig?
  • Har kommunene store utgifter til kjøp av hospitsplasser og dekning av husleierestanser?

Har kommunen utfordringer på flere av disse områdene, bør den vurdere å sette inn konkrete tiltak.

Udekkede behov hos brukerne bør kartlegges før tiltak igangsettes og metoder velges. Noen tiltak er ressurskrevende, mens andre kan iverksettes innenfor de eksisterende tjenestene. Tiltak bør har et langsiktig perspektiv og finansiering må være avklart. Mange gode tiltak har blitt avviklet fordi prosjektmidlene tok slutt.


Vedtak eller ikke vedtak

Det er stor variasjon i innretning av tiltak og i bruk av skriftlige vedtak og samarbeidsavtaler i kommunene. Arbeidet blir heller ikke utført etter noen bestemt metode, men bygger ofte på "empowerment" og med utgangspunkt i et mål om «recovery".

I kommunal praksis er det vanskelige å avgrense hvilke tjenester og tilbud som er lovpålagt, og når det skal fattes vedtak. Det må i utgangspunktet være et kommunalt ansvar å vurdere dette ut fra gjeldende lovverk, og det er viktig å ivareta brukernes rettsikkerhet.


Organisering av bo-oppfølgingstjenester

Hvis kommunen bestemmer seg for å opprette bo-oppfølgingstjenester, må kommunen vurdere ulike måter å organisere dette på. Organiseringen av boligtjenester er avhengig av hvilke ressurser kommunen har, hvilke målgrupper, brukerens behov og den metodiske tilnærmingen.

I mange kommuner er bo-oppfølgingen organisert som en del av kommunenes ordinære helse- og omsorgstjenester. Disse tjenestene reguleres da gjennom Lov om helse- og omsorgstjenester og Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, og normalt fattes det vedtak på disse tjenestene. I tillegg vil noen ha oppfølgingstiltak organisert gjennom andre tjenester i kommunen som eiendomsavdelingen.

Her er en oversikt over de vanligste måtene å organisere tjenestene på og den metodiske tilnærmingen:

1. Integrert i ordinære stillinger

Integrert i ordinære stillinger er den vanligste formen for boligtjenester. Det vil innebære råd og veiledning, deltakelse i ansvarsgrupper, samarbeid med kriminalomsorgen ved løslatelse, hjemmebesøk og hjelp til å finne bolig i det private markedet. Dette er oppgaver som utføres av ansatte i ordinære stillinger, eksempelvis på et NAV-kontor. Det er i mange tilfeller vanskelig å skille ut hva som er boligtjenester, men det dreier seg mest å være oppmerksom på boligsosiale utfordringer som at hjemmetjenesten sjekker at husleien er betalt, eller at NAV tar kontakt med personer som har mottatt begjæring om utkastelse.

2. Øremerkede stillinger

Øremerkede stillinger er som oftest enkeltpersoner som i hovedsak jobber med oppfølging i boligen og andre boligrelaterte oppgaver. En del er tilknyttet NAV-kontoret, men ofte knyttes denne typen stillinger til rus og psykisk helse, og andre steder et boligkontor. Noen kommuner har samlet alt boligarbeidet i en egen enhet hvor oppfølgingstjenester også inngår. Disse stillingene har bredt sammensatte oppgaver, men sentralt er oppfølging av bostedsløse brukere, klager, varsler om utkastelse og boligframskaffelse.

3. Team

Oppfølgingsteam kan være rene fagteam som består av to eller flere medarbeidere som utfører de samme tjenestene som over. Slike «boteam» er mer robuste, kan følge opp flere personer og håndtere mer komplekse saker. Noen kommuner har også tverrfaglige kommunale team med helsefaglig kompetanse, eksempelvis Housing First. Dette er kostnadskrevende, og teamene jobber primært med ressurskrevende brukere med sammensatte behov, og der andre tiltak ikke er tilstrekkelig. Brukeren kan også betjenes av andre oppsøkende team som FACT-team. I FACT-team, eller ACT-team vil deltagere fra spesialistheletjenesten kunne gi behandling i tillegg til annen oppfølging de får fra de kommunalt ansatte i FACT-teamet.

4. Tilrettelagte boliger

Bemannede boliger er primært omsorgsboliger og botilbud for rusavhengige, hvor boligene er samlokalisert og tilknyttet en personalbase. Det kan også være overgangs- og gjennomgangsboliger for bestemte målgrupper, som for eksempel ungdom. En del av disse tilbudene ligner institusjoner, men skillet går på om det er inngått en husleiekontrakt (bolig) eller ikke (institusjon og betaling av vederlag).

Omsorgsboliger er en fellesbetegnelse på boliger som er tilrettelagt for mennesker med særskilt hjelpe- og/eller tjenestebehov. Boligen kan eies eller disponeres av kommunene, eller de kan organiseres som borettslag eller sameie med brukerne selv som eiere. En omsorgsbolig eller andre bemannede boliger er ikke i seg selv en bestemt tjeneste. Det fattes egne vedtak om hvilke helse- og omsorgstjenester beboeren skal motta, på samme måte som ved ordinære hjemmetjenester. Beboerne mottar tjenester av de fast ansatte ut fra en individuell behovsvurdering. De ansatte kan også utføre tjenester til andre som ikke bor fast i boligen, og enkelte har også akutt- og gjennomgangstilbud.

5. Lavterskeltiltak

Lavterskeltilbud og væresteder er tilbud knyttet til bestemte målgrupper som personer med psykisk lidelser og rusavhengighet. Tilbudene kan bistå personer med hjelp til å skaffe bolig og kontakt med for eksempel et boligkontor.

6. Bo- og nærmiljøtiltak

Bo- og nærmiljøtiltak er en samlebetegnelse på ulike tiltak knyttet til omgivelsene i og rundt boligene. Dette er mer oppsøkende og forebyggende tiltak som jobber i nærmiljøet. Noen kommuner har et eget kontor eller møtested i et område med mange kommunale boliger. Sentralt er aktiviteter for beboerne, opprydding ved forsøpling og dugnader.

7. Miljøvaktmester

(Bo)miljøvaktmester kan ligge tett opp mot ordinære vaktmestertjenester og vedlikehold som følger utleiers ansvar i leieforholdet. (Bo)miljøvaktmester benyttes av en del kommuner hvor forvaltningen av boligene knyttes sammen med oppfølgingsarbeidet. I fokus er boligen, vedlikehold og opplæring i å ta vare på boligen, samt overholdelse av ordensregler. Vaktmesteren har ofte en annen faglig bakgrunn enn helse- og omsorgsarbeidere, det kan være en fordel for å nå enkelte brukere. Det er viktig at dette er et supplement til helse- og omsorgtjenester og ikke en erstatning.

8. Boligskole

Boligskole finnes i flere kommuner og er en samlebetegnelse for kurs og strukturerte opplæringstiltak. De fleste tiltakene er knyttet til ungdom, flyktninger og personer med rusavhengighet og psykiske problemer. Flere av boligskolene inngår som en integrert del av lovregulerte tilbud som introduksjonsprogrammet og kvalifiseringsprogrammet (sett inn linker) og er nær knyttet til råd og veiledningsansvaret etter sosialtjenesteloven.

Mange kommuner har god erfaring med å etablere egne og mer spesialiserte boligtjenester for vanskeligstilte i boligmarkedet. Selv om erfaringene er gode mange steder, er det lite oppsummert og bearbeidet kunnskap om organisering og innhold i disse tilbudene.

I forbindelse med den danske Hjemløsestrategien2009-2012 ble ulike metoder for oppfølging systematisk utprøvd og evaluert av SFI (Det Nationale Forskningscenter for Velfærd) og Rambøll. Inndelingen i fire kategorier for oppfølging i bolig basert på internasjonal forskning, er svært relevant for norsk forhold:

1. Supported housing - oppfølging i bolig

I Danmark kalles oppfølging i bolig for "bostøtte» og er knyttet til personer som har behov for hjelp for å kunne mestre boforholdet. Utgangspunktet er en tilnærming til «Housing First», som legger vekt på at en stabil bosituasjon er avgjørende for stabilisering av hele livssituasjonen, og at beboeren samtidig har behov for oppfølging i boligen. Oppfølgningen kan utøveres etter forskjellige metoder.


2. Oppsøkende/ambulante støtteteam


Tverrfaglige team med bred kompetanse og inkluderer både helse- og sosiale tjenester. Tjenestene gis der brukeren bor eller befinner seg. ACT er en slik modell for å gi oppsøkende, samtidige og helhetlige tjenester til mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Modellen har vist gode resultater, også i Norge. FACT er en videreutvikling av ACT-modellen. Les mer om dette i Veiviseren.


3. (Individual) case management 

Dette har ikke noe dekkende norsk begrep, men er en koordinatorfunksjon som følger opp brukeren etter en plan. Å koordinere betyr å få ulike tjenester til å virke sammen for å oppnå helhet og sammenheng i tilbudet. Målet er å gjøre eksisterende tjenester tilgjengelig for brukeren. I Norge vil en individuell plan (IP) være et godt verktøy. Individuell plan, som er et felles verktøy på tvers av fagområder, nivåer og sektorer, erstatter ikke behovet for detaljerte delplaner. Individuell opplæringsplan (IOP), behandlingsplaner, treningsprogrammer med mer, kan inngå som deler av den individuelle planen.


4. Critical time intervention (CTI) 

Dette er en form for case management, men innsatsen er begrenset i tid og retter seg mot beboere som ikke har et varig støttebehov. Oppgaveorientert tilnærming (OOT) og Løsningsfokusert tilnærming (LØFT) er kjente modeller fra sosialt arbeidet som kan knyttes til en slik metode. Det er også en tilnærming som kan er særlig aktuell i bestemt overgangsfaser som ved utskriving av behandling og løslatelse fra fengsel.
Metodisk har boligtjenestene sine røtter i sosialt arbeid og miljøarbeid, og bygger på en «empowerment-tilnærming», der målet er at brukeren selv gjennom egne ressurser i større grad skal ta ansvar for egen livssituasjon.

Bo-oppfølging ble tatt i bruk som et begrep på 1990-tallet, og var da et svar på at personer med rusmiddelavhengighet, personer med psykiske lidelser og andre vanskeligstilte ikke fikk tilstrekkelig bistand fra kommunenes hjemmetjenester. De første årene var bo-oppfølging et frivillig tilbud til bestemte grupper. Det ble i liten grad benyttet søknader om tjeneste og vedtak. Tilbudet ble organisert ulikt og hadde ulikt innhold og ulike metoder. Noen steder hadde man egne "boteam". Andre steder var det enkeltansatte som fulgte opp vanskeligstilte brukere. En stor del av de kommunale oppfølgingstiltakene har vært etablert gjennom prosjektmidler som i ulik grad er videreført i drift.

Avvikling av institusjoner har stått sentralt i helse- og omsorgssektoren i Europa de siste tiårene. I Norge er barnehjem i stor grad erstattet med fosterhjem. Antall plasser i psykiatrien er redusert med 75 prosent. Gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse 1998 til 2008 ble det etablert 3300 nye boliger. I 1990 ble sentralinstitusjonene for psykisk utviklingshemmede (HVPU) lagt ned, og erstattet av vanlige boliger og omsorgsboliger i kommunene. Denne utviklingen omtales ofte som en boliggjøring av omsorgen (NOU 1992:1). 

Gjennom «den boligsosiale vendingen» på 1990-tallet har det skjedd en endring i boligpolitikken fra generell boligforsyning til innbyggerne til å fokusere på de langvarig vanskeligste. 

Oslo kommune har tidligere laget to faghefter; «Individuell bo-oppfølging» (2001) og «Bo-oppfølging og bomiljøarbeid» (2005). Det første bygger på erfaringene fra tiltaket Ungbo, mens det andre har en vid tilnærming til begrepet og deler arbeidet inn i informasjon knyttet til innflytting, individuell bo-oppfølging og bomiljøarbeid i nærmiljøet rundt boligen. I boken «Velferd og bolig» (Ulfrstad 2011) beskrives bo-oppfølging og angis som en samlebetegnelse for tjenester som er nødvendig for å kunne bo. Tjenestene blir delt inn i botrening, motivasjon/støttearbeid og rehabilitering/behandling. Ulfrstad peker på at det ofte ikke er mulig å skille disse oppgavene fra hverandre.

I dag er bo-oppfølgingen i større grad organisert i kommunenes ordinære helse- og omsorgstjenester. Disse tjenestene reguleres da gjennom Lov om helse- og omsorgstjenester og Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, og normalt fattes det vedtak på disse tjenestene. I tillegg vil noen ha oppfølgingstiltak organisert gjennom andre tjenester i kommunen som eiendomsavdelingen.
ACT-team
ACT står for Assertive community treatment, og er en godt dokumentert modell for å gi oppsøkende, samtidige og helhetlige tjenester til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, ofte også med rusmiddelproblemer, som i liten grad selv oppsøker hjelpeapparatet.

ACT-teamene er tverrfaglig sammensatt, har en teambasert tilnærming og leverer både kommunale tjenester og spesialisthelsetjenester. Teamet gir alle typer tjenester som brukeren har behov for, blant annet integrert behandling av rus og psykisk lidelse og tett individuell oppfølging rettet mot arbeid, familie, fritid og bolig. Modellen er utprøvd i mange land med gode resultater for målgruppen, også i Norge.
Bo-oppfølging
Bo-oppfølging innebærer at en gjennom individuelt tilpassede tiltak skal gjøre den enkelte mest mulig i stand til å ta ansvar for sitt boforhold og kunne bo trygt. Arbeidet er primært knyttet opp mot boforholdet, men kan også omfatte andre forhold i beboerens liv. Oppfølgingen omfatter veiledning, opplæring og ferdighetstrening gjennom deltakelse i beboerens hverdag.
Bruker
I vid forstand er bruker en person som benytter seg av offentlige tjenester/tilbud i en eller annen form. I helseprofesjonenes forståelse har brukerbegrepet kommet som en del av utviklingen av det psykiske helsearbeidet med et mangfold av tjenester som gjelder både det psykiatriske behandlingstilbudet, men også sosiale og økonomiske ytelser, bolig og fritidstilbud mm. Brukere er ikke bare psykiatriske pasienter, men brukere av tjenester på ulike nivåer, i helseforetak, i kommuner og i det private helsetilbudet.
Brukermedvirkning

Brukermedvirkning er en betegnelse for beslutningsprosesser og utforming av tjenestetilbud hvor brukeren har innflytelse. Dette innebærer at mottakere av tjenester og ytelser (brukere) selv aktivt skal medvirke og ta beslutninger i forhold som angår dem. Brukermedvirkning skjer når brukeren på individnivå og brukerorganisasjonene eller brukerrepresentanter på systemnivå får delta i planleggingen, gjennomføringen og evalueringen av tiltak.

Empowerment
Bygge opp under og styrke lokalbefolkningens engasjement for sitt nærområde. Langsiktig perspektiv.
Oppfølgingstjenester i bolig
Samlebegrep for alle de tjenestene som er nødvendige for å kunne bo.
Recovery

Recovery eller bedringsprosesser er en filosofi eller en holdning som fremmer muligheter og tro på at mennesket kan leve meningsfulle og tilfredsstillende liv, selv om man har psykiske problemer eller lidelser. Det handler om å jakte på ressurser i seg selv, sammen med andre som venner, familie, kollegaer eller fagpersoner. Man vil bygge håp om et bedre liv, og å finne frem til omgivelser som gir næring til og styrker den psykiske helsen. Selv om recovery først og fremst er personens egen prosess og arbeidsinnsats, er andre mennesker rundt og de sosiale betingelsene viktige. Bedring involverer utvikling av ny mening og innsikt i eget liv.                                                 

Helse- og omsorgstjenesteloven

  • Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 3 regulerer kommunens ansvar, og hvilke tjenester den skal gi. I denne loven i § 4-1 Forsvarlighet står det:

    Kommunen skal tilrettelegge tjenestene slik at:

    a. den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud,
    b. den enkelte pasient eller bruker gis et verdig tjenestetilbud,
    c. Helse- og omsorgstjenesten og personell som utfører tjenestene blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter og
    d. tilstrekkelig fagkompetanse sikres i tjenestene.

       
  • I § 3-4 beskrives kommunens plikt til å samarbeide og legge tilrette for samhandling mellom ulike deltjenester innad i kommunen og med andre tjenesteytere der dette er nødvendig for å tilby tjenester omfattet av helse- og omsorgstjenesteloven. 
  • Som hovedregel skal kommunen fatte vedtak på tjenester som gis i hjemmet med en varighet på over to uker. For å trygge rettsikkerheten og dokumentere aktivitet, anbefales kommunen å benytte vedtak i den grad det er mulig.

  • Personer som får vedtak om bolig med tjenester skal ha enkeltvedtak med spesifisering av hvilke tjenester de skal motta i boligen og omfanget av disse tjenestene i timer/uker (for eksempel praktisk bistand, praktisk bistand opplæring, dagtilbud, støttekontakt). 
  • Kommunen bør inngå skriftlig avtaler med brukeren for å for blant annet å gi forutsigbarhet for brukeren og for kommunens ansatte.

Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen

  • Kommunene har et særlig ansvar etter Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 17 om å «gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Kan kommunen ikke selv gi slik hjelp, skal den så vidt mulig sørge for at andre gjør det.» Flere av boligtjenestene kan knyttes direkte til denne bestemmelsen. Se også rundskriv til Lov om sosiale tjenester i NAV, spesielt for § 17 (opplysning, råd og veiledning) og § 15 (midlertidig bolig).

Samtykke og taushetsplikt

  • Kommunen må håndtere taushetsbelagt informasjon må på en forsvarlig måte etter gjeldende lovverk. Dette beskrives nærmere i helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1 Taushetsplikt  og i § 5-9 og § 10-3 siste avsnitt og i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6, og omtales kort i tillegg i § 2-2, § 3-3 og § 7-4a.

I NOU 2011:15 Rom for alle beskrives oppfølgingstjenester i bolig som en del av det boligsosiale arbeidet. Oppfølgingstjenester nevnes flere steder:

  • Kommunene kan styrke leieres muligheter gjennom hjelp til bomestring og boveiledning. Hjelp til bomestring kan være å styrke bokompetansen og å tilby oppfølgingstjenester i boligen. Det kan forbedre situasjonen for den enkelte, og redusere risikoen ved utleie og diskriminering av vanskeligstilte og etniske minoriteter. Tiltak for å styrke bokompetanse kan være å gi opplæring i alle praktiske aspekter ved leieforhold, som for eksempel praktisk bruk av boligen, forhold til naboer, forhold til utleier, husordensregler, kunnskap om leiekontrakter og husleielov (s. 72-73)

  • Utvalget mener det er behov for en satsing for å hjelpe flere med rusavhengighet, alvorlige psykiske lidelser og dobbeltdiagnoser inn i en varig og stabil bosituasjon. En slik satsing bør innebære kompetanseutvikling i kommunene, flere boliger og en styrking av oppfølgingstjenester (s.106-107)

  • Det å anslå ressursbehovet på det boligsosiale området er komplisert fordi boligspørsmål griper inn i de andre velferdsområdene. For eksempel kan det være vanskelig å skille mellom oppfølgingstjenester i bolig og andre former for hjemmetjenester. Det nære forholdet mellom boligsosiale tiltak og helse- og omsorgsarbeid gjør det krevende å anslå økonomiske og administrative implikasjoner. (s. 139)

 

  • Kartlegging av kommunale boliger og etablering av boligkontor

    Gjennom systematisk kommunal innsats og deltakelse i statlig finansierte utviklingsprosjekter har Verdal kommune høsten 2018 ingen bostedsløse og en bedret situasjonen for vanskeligstilte barnefamilier.

    Kartlegging og veiledning av leietakere og etablering av boligkontor med oppfølging av leietakerne har bidratt til å målet om ingen bostedsløse. Bevisstgjøring rundt bosetting av barnefamilier har ført til at barnefamilier ikke lenger bosettes i kommunale boliger. I tilfeller der barnefamilier må innom kommunal bolig, tilstrebes det å finne bolig i et område som er egnet for barnefamilier, for eksempel områder uten kjent rusmisbruk.

    Kommune
    Verdal kommune
  • Asker Velferdslab

    Asker Velferdslab handler om hvordan velferdstjenester kan gå fra saker til mennesker, og er en arbeidsform på tvers av kommunens tjenesteområder. Det er ikke en erstatning for de ordinære tjenestene eller en ny tjeneste, men et supplement. Gjennom tidlig investering og koordinert oppfølging skal en familie eller en ungdom få bedre levekår, bedret livskvalitet og på sikt ha behov for mindre tjenester fra det offentlige. Asker kommune har en ambisjon om at framtidens tjeneste som hovedregel skal dreie seg om at «ingen beslutning om meg skal tas uten meg».

    Kommune
    Asker kommune
  • Boligskolen for flyktninger i Rana

    Målet for prosjektet Boligskole for flyktninger i Rana er å øke kompetansen hos flyktningene i deres boligkarriere, samt å styrke bo-oppfølging og veiledning i bolig. Et annet mål var å øke gjennomstrømningen i Flyktningetjenestens gjennomgangsboliger, slik at de kunne fristilles til nye bosettinger. Tiltak i prosjektet skulle bidra til det boligsosiale arbeidet i kommunen, slik at vi opprettholder Rana kommunes visjon om at ‘’alle skal bo trygt og godt’’.  

  • Boligskolen Hamar

    Mange av Hamar kommunes kommunale leietakere har behov for økt kunnskap i det å bo. Flyktninger som kommer til Hamar er ukjente med norske boligforhold. Av den grunn besluttet Hamar kommune å etablere en boligskole hvor deltakerne skulle lære det mest grunnleggende knyttet til bruk og vedlikehold av bolig.

    Boligskolen har vært et samarbeid mellom Boligsosial avdeling, Hamar læringssenter og Flyktningkontoret. Tiltaket er i dag implementert i undervisningen som blir gitt flyktninger på introduksjonsordning og er en del av den ordinære driften. Hamar kommune jobber i dag med å utvide og tilpasse tiltaket til andre målgrupper.

    Kommune
    Hamar kommune
  • Boligskolen SAFIR

    Boligskolen er et av Safirs tilbud til personer som ønsker å mestre en rusfri hverdag. SAFIR er et sosialt nettverkstilbud der tidligere rusavhengige, frivillige og ansatte skaper et rusfritt miljø. Boligkolen på SAFIR har som mål å gi tidligere rusavhengige mulighet til å få kunnskap og mot til bedre å takle sine boligsosiale utfordringer og dermed også øke sin hverdagsmestring. Dette legges det til rette for i rusfrie rammer på SAFIR. LÆRE, VÆRE, GJØRE sted.

    Kjernen i Boligskolens arbeid og metode er en ressursgruppe satt sammen av 4-5 frivillige med ruserfaring og en ansatt koordinator. Den erfaringskompetansen de frivillige med ruserfaring sitter med er selve suksessfaktoren i alt arbeidet som gjøres. De er med i planlegging, gjennomføring og evaluering av alle boligskolens kurs.

    Les mer om Safir her

    Kommune
    Oslo kommune
  • Boligskole Oslo

    Velferdsetaten samarbeider med Voksenopplæringen i Oslo, som har ansvar for introduksjonsordningen. Det er gjennomført undervisning i skoletiden ved intro, der flyktningene har fått opplæring i viktige ferdigheter og kunnskap som kreves for å bo i Norge. Brann- og redningsetaten, Boligbygg KF, Renovasjonsetaten og andre har gitt praktisk innføring i områder som er grunnleggende. Husbanken har holdt workshop med bruk av «Sjef i eget liv». Boligbygg KF har stilt en treningsbolig til disposisjon der deltagerne har fått kurs i praktiske tema. 

    Kommune
    Oslo kommune
  • Vertsfamilieordning i Finnmark

    Mange ungdommer i Finnmark under 18 år må flytte hjemmefra for å gå på skole. I vertsfamilieordningen får eleven egen hybel eller eget rom hos en godkjent vertsfamilie. Eleven må stort sett klare seg selv. Ved behov kan vertsfamilien hjelpe eleven med praktiske ting som klesvask, vekking og gode måltider. Skolen har månedlig kontakt med familien. Formålet med ordningen er å gi borteboende elever et tryggere bomiljø, og forebygge frafall fra videregående skole.

    Kommune
    Vadsø kommune
  • Bo-oppfølging med elementer fra Housing First

    Forprosjekt for å undersøke om et Housing First team kan bli et supplement til det allerede eksisterende tilbudet i kommunen. Stavanger kommune gjennomførte, i samarbeid med Helse Stavanger, Avdeling Unge Voksne, et forprosjekt der en kartla målgruppen for et mulig Housing First prosjekt, beskrev samarbeidsmuligheter, ressursbehov og mulige finansieringskilder. Det ble utarbeidet en prosjektrapport (se vedlegg).

    Ut fra prosjektrapporten ble der skrevet en politisk sak der forslag til vedtak var å etablere et bo-oppfølgingsteam basert på prinsipper fra Housing first modellen i Stavanger kommune. Forslag til vedtak ble vedtatt, og i 2015 startet Stavanger kommune opp prosjektet. Prosjektet er to-årig.

    Kommune
    Stavanger kommune
  • Tandem Kristiansand kommune

    Tandem er et samarbeid mellom Sørlandet sykehus HF og Kristiansand kommune om å yte tjenester til en gruppe mennesker som har samtidige rus og psykiske lidelser. Tjenestetilbudet skal omfatte de brukerne som ikke klarer å nyttiggjøre seg hjelp fra hverken 1. eller 2. linjetjenesten hver for seg.

    Kommune
    Kristiansand kommune
  • Topdalsveien 18: Omsorgsboliger med aktivitetstilbud

    Botilbudet er 17 småhus inkludert 3 boliger for par, og det hele ble innflyttingsklart i oktober 2013. Bruttoarealet for hver av de ordinære boenhetene er ca 42 kvadratmeter. Boligene er av type passivhus med fokus på energisparing.

    Etableringen har skjedd med en del kontroverser og skepsis. Det var mange, både naboer og fagfolk, som så problemer med å plassere så mange mennesker med rusutfordringer og psykiske plager på ett sted.

    Etableringen av disse boligene har blitt til gjennom stor grad av brukermedvirkning. Beboerne har alle et langt rusliv bak seg.

    Kommune
    Kristiansand kommune
  • M100. Overgangsbolig etter langtidsbehandling

    M100 er et botiltak for personer som har gjennomført langtidsbehandling i Tverrfaglig Spesialisert Behandling (TSB).  Beboerne skal ha kommet langt i sin rehabiliteringsprosess, men likevel ha behov for noe praktisk bo trening, oppfølging og eventuelt andre tjenester før utflytting til egen bolig. Inntakskriteriene er at søker må ha fylt 18 år. IP og kriseplan skal være utarbeidet før innflytting. M 100 er et hybelhus med 9 hybelleiligheter. Hybelleilighetene er utstyrt med stue/soverom, minikjøkken og bad. I tillegg er det felleskjøkken og oppholdsrom.

    Kommune
    Stavanger kommune
  • Jegersberg gård rehabiliterings- og kompetansesenter

    Jegersberg gård er resultatet av en modellutvikling som gjennomføres i samarbeid med Sørlandet sykehus HF, Universitetet i Agder, næringslivet og organisasjoner. Jegersberg gård rehabiliterings- og kompetansesenter ble etablert i mai 2013. Senterets overordnede målsetting er å tilby et langsiktig og helhetlig medikamentfritt rehabiliteringstilbud til rusmiddelavhengige.

    Kommune
    Kristiansand kommune
  • Rus- og psykiske utfordringer - Søbstadveien Trondheim

    Etablering av bolig for 10 menn med rus- og psykiske utfordringer, som tidligere har hatt vanskeligheter knyttet til sine boforhold. Målsettingen har vært å få et mer stabilt boforhold med fokus på kost, ernæring og aktivitetstilbud som ledd i skadereduksjon.

    Kommune
    Trondheim kommune
  • Foyer Bodø

    Foyer Bodø er et tilbud til ungdom mellom 16 og 23 år som er - eller står i fare for å bli - bostedsløse, og har behov for hjelp og veiledning. Foyer Bodø er tilknyttet barneverntjenesten i kommunen. Ungdommene som søkes inn i Foyer er allerede i kontakt med NAV, Flyktningkontoret eller Barneverntjenesten i kommunen. Foyer tilbyr bolig, veiledning og bistand til koordinering, tilrettelagt den enkelte ungdommen, slik at det er lettere for ungdommen å få oversikt og ta styring i eget liv. Det skapes et hjem, og endring i eget liv skapes gjennom trygg og god tverrfaglig oppfølging som bidrar til selvstendige unge voksne.

    Kommune
    Bodø kommune
  • Oppsøkende behandlingsteam

    Oppsøkende behandlingsteam (OBS) er et samarbeidstiltak mellom Stavanger kommune og Stavanger universitetssykehus. Teamet skal sikre gode og samordnede tjenester for brukere med alvorlige psykiske lidelser med ulik type tilleggsproblematikk, og som gjerne har behov for både oppfølging fra kommune og spesialisthelsetjeneste.

    Kommune
    Stavanger kommune
  • Tidlig intervensjon – unge og rus (TIUR)

    Tidlig intervensjon – unge og rus (TIUR) er et samarbeidsmodell mellom Ringsaker kommune og Ringsaker lensmannskontor. Tiltaket har som hovedmål å styrke arbeidet med avdekking, tidlig innsats og oppfølging av ungdom som står i fare for å utvikle problemer knyttet til rus og kriminalitet. Kommunens og politiets virkemidler benyttes i en helhetlig tilnærming gjennom rask reaksjon, tverrfaglig samarbeid og individtilpassede tiltak. Tiltaket er forankret i SLT-modellen. Det er utviklet en egen metodehåndbok «Tidlig intervensjon – unge og rus (TIUR)».

    Kommune
    Ringsaker kommune
  • Oppfølgingsrutine rusmiddelavhengige: institusjon-bolig

    Overgangen mellom institusjon og bolig er sårbar og resulterer ofte i reinnleggelse i institusjon. For å gjøre denne overgangen mindre sårbar og at den enkelte lykkes bedre i bosettingen i egen bolig utviklet Oslo kommune en rutine for hvordan dette arbeidet best ivaretas.

    Kommune
    Oslo kommune
  • Beboerråd for bedre bomiljø

    Bydel Stovner og Leieboerforeningen gjennomførte prosjektet Bedre bomiljø i 2016 for å styrke beboermedvirkningen i en større kommunal blokk i bydelen, for å bidra til et bedre bomiljø. Bydel Stovner har over tid hatt en målrettet satsning mot dette bomiljøet, og samarbeidet med Leieboerforeningen er ett av flere ledd i dette arbeidet.  

    Kommune
    Oslo kommune
  • Fra bostedsløs til beboer

    Tromsø Kommune vil gjennom prosjektet «Fra bostedsløs til beboer» styrke det boligsosiale arbeidet overfor bostedsløse i kommunen. Prosjektet skal bidra til å utvikle gode rutiner for samhandling mellom tjenestene på systemnivå, og styrke den individrettede oppfølgingen av de som søker midlertidig botilbud etter § 27 i Lov om sosiale tjenester i NAV. Dette skal bidra til raskere overgang til varig bolig for de med behov for bistand. NAV Tromsø og Boligkontoret er ansvarlig for gjennomføringen av prosjektet.

    Kommune
    Tromsø kommune
  • STULI - særskilte tiltak for ungdom i Lister - et boligsosialt prosjekt

    Formålet med prosjektet var å utvikle en metodehåndbok – et verktøy med tips og råd for ansatte som jobber med ettervernsarbeid i barnevernet og annet boligsosialt arbeid. Metodehåndboken inneholder rutiner og tiltak som retter seg mot ungdom i Lister barnevern mellom 16 og 23 år, som ikke kan bo hjemme. Ønsket var å lage gode lokale løsninger som et alternativ til statlige barneverntiltak (institusjonsplassering). Forskjellige boformer med forskjellig grad av oppfølging er vurdert. Metodehåndboken inneholder videre tiltak som retter seg mot dagtilbud, sosialt liv, økonomi og generell livskvalitet.

    Kommune
    Farsund kommune
  • Botilbud for ungdom som springbrett til å greie seg selv

    Erfaringene i Bærum kommune er at oppfølgingstiltak for ungdom er lite hensiktsmessig hvis boligsituasjonen er krevende. En tilfredsstillende bosituasjon må til for å lykkes med studier, skole eller arbeidsrettede tiltak. Løsningen i kommunen ble et eget botiltak med hybler, seks måneders leiekontrakt, og gode ressurser til å hjelpe ungdommen videre for egen bolig.

    Ungdomsavdelingen ved NAV Bærum har til enhver tid ca. 15-20 ungdom som er registrerte uten fast bolig. Flere ungdommer har bolig, men de mestrer ikke alle aspekter ved å bo og har dermed behov for oppfølgingstjenester. Ungdommene som tilbys leiekontrakt forutsettes å være i aktivitet på dagtid, som jobb, utdanning eller andre tiltak i regi av NAV.

    Kommune
    Bærum kommune