Illustrasjonsbilde lovbok

Rettslige rammer for bruk av tvangstiltak

Rett til selvbestemmelse er et grunnleggende menneskerettslig prinsipp. I utgangspunktet kan alle som har samtykkekompetanse selv bestemme om de vil motta hjelp fra tjenesteapparatet. Hvis bruker motsetter seg hjelp, må tjenesteyterne som hovedregel respektere dette.

Et gyldig samtykke forutsetter at personen har fått tilstrekkelig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i hjelpen. Han/hun må ikke befinne seg i en tvangslignende situasjon. Dersom et samtykke trekkes tilbake, gjelder det ikke lenger som rettsgrunnlag.

Tiltak og handlinger som utføres på tross av den enkeltes ønske eller motstand, krever hjemmel i lov eller forskrift. Kravet til tydelig hjemmel er særlig strengt når det gjelder tvangstiltak, fordi man er i kjernen av legalitetsprinsippet.

For tvangstiltak gjelder et alminnelig krav om at alternativer til tvang skal være forsøkt først, med mindre frivillighet er åpenbart formålsløst. Dersom man bruker tvang, skal dette skje på den minst mulig inngripende måten (minste inngreps prinsipp), og alltid innenfor rammene av lov og forskrift.

I den konkrete vurderingen av om tvang er nødvendig og forholdsmessig, må det legges stor vekt på hvor inngripende tiltaket er/oppleves for den enkelte bruker eller pasient. Tvangstiltakene må ikke gå lenger (tid, intensitet og omfang) enn det som er nødvendig for formålet, og må stå i forhold til det formålet som skal ivaretas. Reduserte evner til å ivareta egne rettigheter innebærer ikke at bruk av tvang blir mer legitimt.

Tjenestene må være bevisst på at tiltak som er så inngripende at det generelt eller i den konkrete situasjonen må regnes som bruk av tvang eller makt, krever hjemmel i lov. Dette gjelder selv om det ikke ytes motstand. Dette er vurderinger som tjenestene må gjøre fortløpende, og ha et aktivt forhold til i sin evaluering og korrigering av tjenesteutførelsen.
Samtykke/avtale kan ikke anvendes som rettslig grunnlag for ulovlig tvangsbruk.

Forsvarlig virksomhet og forsvarlig yrkesutøvelse innebærer at det ikke anvendes uhjemlet tvang, tvang som ikke er nødvendig eller tvang som kunne vært forebygget gjennom rutiner, konflikthåndtering mv.

Forebygging av tvang er også et personlig ansvar for den enkelte tjenesteutøver

«Rettighetsinngripende tiltak i kommunalebotilbud - en nasjonal kartlegging»

Rapporten «Rettighetsinngripende tiltak i kommunale botilbud - ennasjonal kartlegging» er utarbeidet i et samarbeid mellom NAPHA og Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling i Midt-Norge. Både beboere og ansatte har vært representert gjennom hele arbeidet.

Formålet med kartleggingen var å utforske fenomenet rettighetsinngripende tiltak fra beboernes og de ansattes ståsted, og belyse juridiske og faglige dilemmaer i grensetilfellene mellom faglig forsvarlig praksis, tvang og frivillighet.

Rapporten gir mange konkrete eksempler på grensetilfeller mellom ytelse av helsehjelp og tvangstiltak, og kan gi grunnlag for nyttige refleksjoner i tjenestene.

Forebygging av tvang

Kommunene må sørge for aktiv bruk av forebyggende tiltak og frivillige løsninger, basert på likeverdig samarbeid mellom brukere, pårørende og helsepersonell. Det bør satses på kunnskapsbaserte metoder og tjenestemodeller som  ACT og FACT-team, som benyttes innen psykisk helse- og rusfeltet( aktivt oppsøkende behandlingsteam hvor ansatte i kommunen og spesialisthelsetjenesten arbeider sammen)

Kommunen bør ta i bruk kunnskapsbaserte metoder som dreier seg om å jobbe godt i hverdagssituasjoner, legge til rette for økt frivillighet og mestring av eget liv.

Kommunen bør utvikle kompetansen i kommunal kontekst, samtidig som man har en kompetanseutveksling med spesialisthelsetjenesten.

Kommunen og spesialisthelsetjenesten bør samarbeide tett om utfordringene brukerne står i. På den måten sikres god forebygging og redusert tvangsbruk, i samsvar med tiltak og tilnærminger som er beskrevet i blant annet Helsedirektoratets Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne –« Sammen om mestring » IS-2076.

Dersom behovet for tvangsbruk kan tilbakeføres til forhold ved kommunens bolig- og tjenestetilbud, må det foretas endringer i dette slik at behovet kan reduseres eller bortfalle (tilpasset bolig- og tjenestetilbud.)

Tjenestene må sørge for god brukermedvirkning for å sikre medinnflytelse og individuelt tilrettelagte tjenester.

Tvangsreglene

Det foreligger ikke et felles tvangsregelverk for kommunale helse- og omsorgstjenester som uavhengig av diagnose regulerer når tvangstiltak kan vurderes, besluttes og gjennomføres. De regler som er gitt er enten diagnoseavhengig eller på andre måter avgrenset til å omfatte spesifikke målgrupper og formål. 

Regler for tvang fins i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9, helse- og omsorgstjenestelloven kapittel 10 med tilhørende forskrift om rettigheter og tvang i rusinstitusjon og pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A og psykisk helsevernloven kapittel 3 med tilhørende psykisk helsevernforskrift.

På nettsiden Helsedirektoratet.no har de enkelte lovene egen side hvor det ligger fortolkningssaker, brev osv.

Det er utgitt rundskriv og veiledere med kommentarer til lovene:

Det fins også en opplæringsfilm for pasient- og brukerrettighetslovenkapittel 4A

Særlig om psykisk helsevernlovens anvendelse

En del pasienter som underlagt tvungent vern psykisk helsevern uten døgnopphold, kan ha opphold i kommunal institusjon eller bolig. Psykisk helsevernlovens bestemmelser gjelder ikke for den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og denne loven kan derfor ikke brukes som hjemmel for å underlegge pasienten restriksjoner som tilbakeholdelse i den kommunale institusjonen eller restriksjoner som for eksempel tvangsmidler (fastholding mv.), skjerming eller besøksforbud. 

Pasientene vil ofte ha et tvangsmedisineringsvedtak. Gjennomføringen av medisineringen kan utføres av den kommunale helse- og omsorgstjenesten forutsatt at det foreligger en avtale om dette med spesialisthelsetjenesten og pasienten samtykker til dette. Dersom pasienten motsetter seg, kan medisineringen ikke gjennomføres av den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Psykisk helsevernloven gir kommunene svært begrenset adgang til å bruke tvang, og tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon kan ikke omfatte tvangstiltak på pasientens bopel, eller gjennomføres dersom pasienten er bostedsløs.