Definisjon bostedsløs
Bostedsløshet kan ses ut fra ulike perspektiv og har ikke en klar definisjon. I Norge tas det utgangspunkt i definisjonen som benyttes i de nasjonale kartleggingene som samsvarer med våre naboland.
En bostedsløs er en person som ikke disponerer egen eid eller leid bolig, og befinner seg i følgende situasjoner:
- er henvist til tilfeldige eller midlertidige botilbud
- oppholder seg midlertidig
hos nær slektning, venner eller kjente
- er i institusjon eller under kriminalomsorgen og skal løslates/utskrives innen to måneder uten å ha egen bolig
- sover ute eller ikke har et sted å sove.
Personer som bor varig hos nære pårørende eller i framleid bolig regnes ikke som bostedsløse.
Fakta om bostedsløse
For sjuende gang siden 1996 er antallet bostedsløse personer i Norge kartlagt. Resultatet viser at 3325 personer var uten et fast sted å bo siste uken i november 2020, da kartleggingen ble gjennomført i norske kommuner. Dette tilsvarer 0,62 per 1 000 innbyggere for landet som helhet, og det er en jevn nedgang over hele landet. Bostedsløse oppholder seg i og hører hjemme i alle typer kommuner, men majoriteten oppholder seg i byene. Storbyene har 43 prosent av alle bostedsløse, og de har flere typer utfordringer enn i landet ellers.
Det er relativt få kommuner med mange bostedsløse, og det er kun 19 kommuner har over 20 bostedsløse i den siste kartleggingen, noe som samlet utgjør 67 prosent av alle bostedsløse i Norge. Det må også understrekes at antallet som ble kartlagt en enkelt uke må anses som et minimumsantall, og at det er grupper som i begrenset grad fanges opp i kartleggingen som baseres på de som er i kontakt med tjenesteapparatet. Likevel vurderes kartleggingene som benyttes i de nordiske landene som de beste internasjonalt.
Hvem er den bostedsløse?
Profilen for en gjennomsnittlig bostedsløs er som tidligere; en mann i midten eller slutten av 30-årene, han er enslig, født i Norge, han har vært bostedsløs lenge og er avhengig av rusmidler og mottar sosialstønad eller uføretrygd. Imidlertid er dette bildet noe nyansert gjennom de siste kartleggingene. Sammenlignet med andre europeiske land som har en høy andel unge bostedsløse, er det svært positivt med et lavt nivå på 536 personer (16 prosent) under 25 år. Tilsvarende er det en økning blant de over 35 år, og mest i gruppen over 54 år. Økt alder gir og flere med helseutfordringer.
Tallene viser også at andelen født utenfor Norge har økt, og liten økning blant kvinner som nå utgjør en andel på 29 prosent. Foruten rus og psykiske helseutfordringer er tap av bolig en viktig årsak til bostedsløshet, og en av fem har mistet bolig siste 6 måneder. Ofte er dette knyttet til samlivsbrudd, familiekonflikter, vold og diskriminering.
Få sover ute
De største gruppene bostedsløse, utgjør 31 prosent, oppholder seg i midlertidige botilbud. En annen stor gruppe, som utgjør 30 prosent, overnatter hos venner, bekjente og slektninger. De to siste kartleggingene viser en klar økning for de som er i midlertidige botilbud. Andelen som mangler bolig ved nær forstående avslutning av behandling eller soning, går ned og utgjorde 18 prosent i 2020. Fire prosent var i krisesenter og to prosent sto helt uten noe sted å overnatte.
Bostedsløse barnefamilier
En av fire bostedsløse, til sammen 749 personer, har mindreårige barn, det vil si barn under 18 år. Kun en liten andel av disse har daglig eller delt omsorg for barnet eller barna. En liten gruppe på 112 personer, tilsvarende 4 prosent av alle bostedsløse, er sammen med barn. Dette utgjorde 142 barn. Antallet er usikkert, og må ses som et minimumstall. I 2012 ble det til sammenligning kartlagt 679 bostedsløse barn. 42 prosent av bostedsløse barnefamilier oppholdt seg i krisesenter.
Les hele rapporten fra NIBR: «Bostedsløse i Norge 2020 - en kartlegging»
Langvarig innsats gir resultater
Internasjonalt hvor de fleste land har økning i bostedsløsheten, er det kun Finland som kan vise tilsvarende reduksjon som Norge. Forklaringene på nedgangen i antall bostedsløse fra 2012 til 2020 ligger i langsiktig og vedvarende innsats med utvikling av det boligsosiale feltet og oppbygging av kompetanse. Mange kommuner har framskaffet flere boliger, satt i gang ulike tiltak som Housing First og jobbet aktivt med å forebygge bostedsløshet.
Langvarig innsats som en suksessfaktor bekreftes også i evalueringen av den nasjonale strategien «Bolig for velferd 2014–2020», som NIBR gjennomførte i samarbeid med Oslo Economics i 2020. Rapporten finnes blant dokumentene på siden om den Bolig for velferd.
Kilde for tekst:
By- og regionforskningsinstituttet NIBR, søkeord: bostedsløse
Husbanken innhentet i 2019 erfaringer fra fem kommuner som har satt seg mål om å avskaffe bostedsløshet. Disse kommunene er Stord, Flora, Haugesund, Kristiansund og Sarpsborg. Kommunene er med i Husbankens kommuneprogram, og flere fremhevet kommuneprogrammet som et viktig grunnlag for å sette seg mål om å avskaffe bostedsløshet.
Bolig i seg selv ikke er nok. For å kunne opprettholde boforholdet må brukerne ha tilbud om individuelt tilpassede tjenester.
Alle kommunene har brukt en individbasert tilnærming i kombinasjon med tilpassede oppfølgingstjenester, hvorav tre av dem har brukt Housing First. Ved en individbasert tilnærming reduseres også naboprotester (NIMBY) og det bidrar til normalisering og integrering.
Suksessfaktorene ligger til grunn
Det som de fem kommunene fremhever som avgjørende for at oppnådde gode resultater, var faktorer som langt på vei sammenfaller med faktorene i «Suksessfaktorer for boligsosialt arbeid» omtalt i strategien Bolig for velferd:
Illustrasjon fra strategien Bolig for velferd, side 25.
I tillegg til disse suksessfaktorene nevnte kommunene flere faktorer som hadde vært avgjørende for at de oppnådde så gode resultater:
- Kartlegging for god oversikt
Kartlegging av hver enkelt bostedsløs, ha kontinuerlig oversikt over bostedsløse i kommunen, ha oversikt over egen boligmasse og fremtidig boligbehov.
- Individbasert tilnærming og målrettet arbeid
Arbeide målrettet med boligsosialt arbeid over tid, ha oppmerksomhet på individuelle ønsker og behov, etablere én og én, ikke tenke gruppe, oppsøke brukeren der han er, anvende recovery-basert praksis, etablere Housing First-team eller annen individbasert tilnærming, være tilgjengelig for brukerne, ha en boligplan for dem som bor midlertidig, tilby hjelp når noen risikerer utkastelse, utarbeide trygghetsplaner, ha kontakt med spesialisthelsetjenesten og kriminalomsorgen i de sakene der det er aktuelt.
- Boliger
Ha et helhetlig boligarbeid, bruke ordinære private og kommunale av god standard, bruke boliger integrert i ordinært bomiljø, frigjøre kommunale utleieboliger gjennom leie til eie, la brukeren få velge mellom tilgjengelige boliger, utbedre skader som måtte oppstå på boligene ved hjelp av egne vaktmestere og gjerne i samarbeid med brukere.
- Tverrfaglig samarbeid og se virkemidlene
i sammenheng
Ha tverrfaglige og tverretatlige samarbeidsarenaer der en ser ulike virkemidler i sammenheng, inkludert oppfølgingstjenester.
- Brukermedvirkning
Metodene som anvendes i de fem kommunene har brukermedvirkning/brukerstyring som bærende element. Dette gjelder også for de to kommunene som ikke bruker Housing First-metoden.
Selv om en kommune på ett tidspunkt oppnår gode resultater innenfor arbeidet med å bekjempe bostedsløshet, kreves det et kontinuerlig arbeid for å opprettholde det gode resultatet.
Prosjekt bostedsløse (2001 - 2004)
Den politiske prioriteringen av
arbeidet med å avskaffe bostedsløse i Norge startet med «Prosjekt bostedsløse» som
ble forankret i St.meld. nr. 50 (1998-99) Utjamningsmeldinga «Om fordeling av
inntekt og levekår i Noreg».
Prosjekt bostedsløse ble et
fireårig nasjonalt forsøksprosjekt gjennomført i syv kommuner (Oslo, Bergen,
Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Drammen og Tromsø) og tre
organisasjoner (Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og Kirkens Sosialtjeneste).
Prosjektet ble avsluttet ved utgangen av 2004. Målene for prosjektet var:
- Utvikle og etablere boløsninger og modeller for å motvirke og forebygge bostedsløshet.
- Etablere og prøve ut ulike former for hjelpetilbud i botilbudene.
- Etablere et formalisert gjensidig, tverretatlig tjenestetilbud.
- Husbankens tilskudds- og låneordninger skal benyttes.
- Deltakerne skal delta i kunnskapsinnhenting og formidling under hele prosjektperioden.
Staten gikk inn med driftsmidler
til en del av bo- og tjenestetilbudene i kommunene og organisasjonene.
Kommunene og organisasjonene brukte Husbankens økonomiske virkemidler til kjøp
og/eller bygging og ombygging av boliger. Innsatsen ble koordinert av Husbanken,
og evaluert av Byggforsk. Se også evalueringer og rapporter fra prosjektet på husbanken.no.
På vei til egen bolig (2005 - 2007)
Strategien «På vei til egen bolig» viderefører innsatsen fra Prosjekt bostedsløse, men
favne bredere. Alle kommuner skulle bli involvert i å forebygge og bekjempe bostedsløshet. Strategien fulgte
opp målsettingene i regjeringens tiltaksplan mot fattigdom, St.meld.nr.6
(2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom.
Målet for strategien var at alle
skal bo godt og trygt, også de som trenger bistand og tilrettelegging for å
skaffe seg en bolig og holde på denne. Strategien var et samarbeid mellom fire
departement, og arbeidet ble koordinert av Husbanken.
Innen 2007 var målet at:
- Begjæringer om utkastelser er redusert med 50 prosent og utkastelser med 30 prosent.
- Ingen skal tilbringe tid i midlertidige løsninger etter løslatelse fra fengsel.
- Ingen skal tilbringe tid i midlertidige løsninger etter utskrivelse fra institusjon.
- Ingen skal tilbys døgnovernatting uten kvalitetsavtale.
- Ingen skal tilbringe mer
enn tre måneder i midlertidige botilbud.
Strategien Bolig for velferd (2014 - 2020)
Etter gjennomført og evaluert strategi På vei til egen bolig, ble arbeidet med en ny nasjonal strategi for boligsosialt arbeid, "Bolig for Velferd" (2014-2020) etablert. Her samarbeider fem departementer og seks direktorater. Husbanken en koordinerende rolle.Strategien bygger på NOU: 2011 Rom for alle.