kart og PC

2.1 Overordnede prinsipper ved planlegging

I dette legger Husbanken prinsipper som skal forsøke å ivareta overordnede målsettinger, som ikke enkelt kan fastsettes i konkrete mål eller telles. Det forutsettes bruk av skjønn og dialog med Husbanken.

 
Her er de overordnede prinsipper ved planlegging av omsorgsboliger og sykehjem.

  • Det skal legges vekt på kvaliteter som bidrar til at både omsorgsboliger og sykehjem kan fungere som gode hjem og gi rammen for et verdig liv med mening.
  • Innsikt om de ulike brukergruppenes behov skal ligge til grunn for de løsninger som velges.
  • Omsette til praksis, regjeringens ambisjoner om normalisering og integrering, jf. strategien Bolig for velferd (2014–2020).
  • Generell tilrettelegging for mennesker med kognitiv svikt.
  • Tilrettelegge for fleksibel og generell bruk.

 

TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN >
TIL NESTE GRUNNLEGGENDE KRAV VED PLANLEGGING >
TIL KAPITTEL 3. ULIKE BO- OG AKTIVITETSTILBUD >


Les mer om hvert enkelt prinsipp under: 

 

Boligens størrelse og utforming er grunnleggende for å gi følelsen av et hjem. Størrelsene på privat boenhet kan variere med tanke på beboergruppe og boforholdets varighet, fra korttidsplasser i institusjon hvor beboerne bor i kortere perioder til mer permanente fullverdige boliger.

I alle løsninger bør det planlegges for plass til ordinær boliginnredning. Selv de minste enhetene skal ha plass til seng, skap til klær og utstyr, noen lenestoler og et bord (til besøk), et oppbevaringsmøbel til TV, bilder og bøker slik at man kan lage et hjem med en hyggelig og personlig atmosfære.

Hjemmefølelsen er stort sett ivaretatt når man bor i sin egen leilighet. Det er mer utfordrende når man bor i bogrupper med noen man ikke kjenner og det samtidig skal fungere som en arbeidsplass. Dette stiller derfor krav om at alle aktører bevisst forsøker å skape følelsen av et hjem.

Helsefremmende omgivelser

Helsefremmende arbeid defineres ifølge WHO som ”den prosess som gjør folk i stand til å bedre og bevare sin helse”. I følge WHO er ikke helse definert som fravær av sykdom, det er et spørsmål om trivsel og livskvalitet. Det må tas utgangspunkt i dette brede helsebegrepet når man skal forsøke å legge til rette for helsefremmende botilbud. Dette handler om lokalisering av boligtilbudet, at det finnes aktivitetsmuligheter, rekreasjonsareal og møteplasser som er tilgjengelige og attraktive for de aktuelle målgruppene.

Ut fra resultatene fra flere ulike studier (Ervers- og byggestyrelsen 2010, Wågø og Høyland 2009 og Møller og Knudstrup 2008) skal botilbud og institusjoner forsøke å støtte opp om: 

  • hjem og hjemmefølelse
  • å være en del av samfunnet
  • kontinuitet i livet
  • trygghet
  • velvære og mening
  • rekreasjon og omgivelser som innbyr til å delta i aktivitet ute og inne
  • tilstrekkelig med dagslys

 

 

Innsikt om de ulike behov er nærmere beskrevet i kapittel 4 Ulike brukergruppers bo- og aktivitetsbehov. Det skal være tilrettelagt for rullestolbrukere i alle botilbud. Dette er beskrevet nærmere i kapittel 5 Dimensjoneringsgrunnlag.

I veilederen er ulike bo-, behandling og aktivitetstilbud beskrevet under disse overskriftene:

  • Eldre
  • Personer med demens
  • Personer med funksjonsnedsettelser og stort hjelpebehov
  • Personer med rusmiddelproblemer og/eller psykiske lidelser
  • Personer med utviklingshemming 
  • Barn og ungdom med store kognitive og/eller fysiske funksjonsnedsettelser 
  • Personer med akutt behov for medisinsk hjelp og pleie

 

 

Prinsippene for likestilling og inkludering i FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne ligger til grunn for prinsippene om normalisering og integrering. Konvensjonen trekker fram blant annet respekt for menneskers boende verdighet, individuell selvstendighet med rett til å treffe egne valg og uavhengighet, ikke diskriminering, fullgod og effektiv deltakelse i samfunnet og respekt for forskjeller.

Konvensjonen understreker betydningen av å akseptere mennesker med nedsatt funksjonsevne som en del av det menneskelige mangfold og den menneskelige natur.

Prinsippene for normalisering og integrering er begrunnet i ønsket om å etablere boligtilbud som, så langt som mulig, legger til rette et så meningsfullt liv som mulig. Blant annet ut i fra den enkeltes ferdigheter, ønsker og muligheter for å delta i samfunnet.  

Prinsippene for normalisering og integrering skal ligge til grunn ved lokalisering, utforming av bygg. Dette betyr:

  • Boligene skal ikke ha institusjonslignende preg.
  • Boligene bør lokaliseres i ordinære bomiljøer, og på steder som gjør det mulig å møte andre, ta i bruk offentlige rekreasjonsarealer og benytte servicetilbud.
  • Ulike brukergrupper skal ikke samlokaliseres på en uheldig måte. Det er en målsetting å unngå at tilbudene oppleves som en "omsorgsgetto" eller virker stigmatiserende.
  • Fellesfunksjoner knyttet til sykehjem som for eksempel kafe og treningsrom skal "invitere andre inn" eller samlokaliseres med andre tilbud for befolkningen. På denne måten kan det som tidligere var forbeholdt beboerne på institusjon bidra til å etablere møteplasser, funksjoner og aktiviteter som flere i et lokalmiljø trenger. 
  • I etablering av boliger for ulike målgrupper skal brukerne selv eller deres representanter delta og medvirke i planleggingen. Planprosesser må gjennomføres på en måte som setter sluttbrukernes behov i fokus.

Prinsippene er viktigst for boliger som betraktes som varige botilbud, temaet utdypes ytterligere under beskrivelse av boligtilbud for de ulike brukergrupper.

Ammerudhjemmet utvikling
Figurene illustrerer hvordan Ammerudhjemmet som driftes av Kirkens bymisjon jobbet før og nå.  

Institusjonslignende preg

Prosjekter med institusjonslignende preg framstår like mye eller mer, som en arbeidsplass enn et hjem.

Dette handler for eksempel om forholdet mellom arealer brukt til drift sett opp mot arealer tilhørende beboerne. Institusjonslignende preg dreier seg også om:

  • den arkitektoniske utformingen
  • utearealer i tilknytning til boligen
  • atkomstforhold eller parkeringsfasiliteter som tydelig er utformet og dimensjonert for noe annet enn en ordinær bolig

I tillegg til de fysiske omgivelser omfatter institusjonslignende preg også hvordan man yter og organiserer tjenester i boligene. Faren for institusjonslignende preg øker med antall samlokaliserte boliger og størrelsen på prosjektet.

Lokalisering

Lokalisering er en viktig premiss for å få til løsninger som støtter normalisering. Det inkludere hvordan bygget er plassert på tomten, i landskap og i forhold til eksisterende bygg, transportmuligheter, rekreasjonsmuligheter og -fasiliteter som brukes i dagliglivet.   
Lokalisering
Boligen bør ligge i et nærområde hvor man kan møte andre mennesker, se og ta del i et hverdagsliv utover det som foregår i selve botilbudet. I institusjoner, som for eksempel sykehjem og helsehus, bør det tilstrebe at felles rom og funksjoner er innbydende. På den måten blir tilbudet tilgjengelig og en ressurs for et så bredt spekter av befolkningen som mulig.

Ordinære bomiljø

Omsorgsboliger bør etableres i ordinære boligområder. 

Mange "vanlige" boligområder mangler noen av kvalitetene som er etterspurt, for eksempel lett tilgang til viktige service- og møtesteder uten bil. Synet på normalisering er nyansert. Det handler ikke bare om at boligene skal se "normale" ut, men det er også viktig at botilbud blir etablert på steder som gjør det mulig å møte andre, ta i bruk offentlige rekreasjonsarealer og benytte service tilbud.

Skoggata
Skoggata bo- og servicesenter ligger i Moss sentrum med kafeteria åpen for alle. Prosjektet er integrert i et vanlig bomiljø. Utearealene er attraktive og brukes også av folk fra nabolaget. Foto: Norlandia.no

Uheldig samlokalisering

Boliger betraktes som samlokaliserte (lokaliserte sammen med de andre boliger eller funksjoner) når de er så nær hverandre at de har visuelle, fysiske eller organisatoriske relasjoner med hverandre.

Uheldig samlokalisering

En uheldig samlokalisering handler om negative konsekvenser for beboerne på grunn av:  

  • For stort antall omsorgsboliger og/eller institusjoner på et sted. Det vil kunne oppleves som at det kun er personer med samme behov som en selv som bor i nærheten.
  • For tett mellom botilbud for personer som ikke fungerer godt sammen. Denne vurderingen er basert på forskning, erfaring og dialog mellom de ulike aktørene.
  • Samlokalisering av boliger hvor beboerne har ulik botid (det er uheldig med midlertidighet i stabile bomiljøer.)

Når samlokalisering vurderes, må man vurdere det aktuelle prosjektet, og se dette i sammenheng med eksisterende og eventuelle framtidige planlagte prosjekter i området.

Samlokalisering av nye omsorgsboliger eller institusjonsplasser i nærheten av eksisterende omsorgsboliger, helse- og omsorgsinstitusjoner og/eller andre typer kommunalt disponerte boliger for vanskeligstilte, kan bidra til stigmatisering. Dette kan få negative konsekvenser for levekår og bomiljø. 

Tilpasning til lokale forhold

Prinsippene som er beskrevet over har ulik betydning ut fra den lokale konteksten. Én boligtype kan fungere godt et sted, og mindre godt et annet sted. Beliggenhet og antall boenheter vurderes ut ifra en lokal kontekst. Dette kan for eksempel være kommunenes geografi, beliggenhet på service- og tjenestetilbud og bebyggelsesstrukturen i kommunen.

Vi ser også at offentlige tilbud på institusjoner som kafe og treningsrom kan "invitere andre inn" og på den måten oppnå en form for normalisering. På denne måten kan tilbud som tidligere var forbeholdt spesielle målgrupper bli til offentlige tilbud og etablerte møteplasser, funksjoner og aktiviteter som hele lokalmiljøet kan ta del i.

Dette setter søkelyset på at det å planlegge for spesielle målgrupper, også handler om områdeutvikling og å se flere typer tilbud i sammenheng.

Brukermedvirkning

I følge Lov om planlegging og byggesaksbehandling skal fremtidige beboere, eller representanter for disse, tas med på råd i planlegging av nye tilbud. Ikke alle brukergrupper som denne veilederen gjelder, er i stand til å delta i en planprosess. Det finnes mange ulike metoder for å finne fram til brukernes boligpreferanser og erfaringer. Det er viktig å kontakte organisasjoner som organiserer de ulike brukergruppene i kommunen. Disse har erfaring og kunnskap om behov og løsninger som er samlet oppover tid. Det finnes også en del forskningsbasert kunnskap som sier noe om viktige kvaliteter for de ulike brukergrupper. Det er samtidig viktig å understreke at om noen har samme diagnose trenger de nødvendigvis ikke å ha de samme boligpreferanser.

I en planprosess der mange ulike perspektiver spiller inn, kan det være nyttig å ha med en representant for beboerne som har ansvar for å ivaretar beboerperspektivet. Det er viktig at denne talspersonen har fått fullmakt til å representere alle beboere. Kommunen må ta hensyn til å beboernes ønsker i planleggingsprosessen og at ønsker og behov dokumenteres skriftlig.

Dialogverktøy

Husbanken har utviklet et dialogverktøy(sjekkliste) for prinsippene om normalisering og integrering i bofellesskap ogsamlokaliserte boliger, som vi anbefaler dere å bruke.

 

 

Tilrettelegging for personer med kognitiv svikt er et generelt krav ved bygging av alle omsorgsplasser som omtales i denne veilederen. Men når det planlegges for demente personer må bygget spesialtilpasses for denne gruppen.  Mange personer som bor i omsorgsboliger og på sykehjem kan har svikt i hukommelse, steds- og tidsorientering, og/eller svekket forståelse for rom og retning.

Desorientering kan være årsak til inaktivitet og tap av kontroll, og med følgende stress og ubehag. Det er særlig evnen til å bearbeide informasjon som svikter. Det betraktes som en samfunnsutfordring å tilrettelegge samfunnet bedre for personer med demens og med lignende funksjonsnedsettelser (Demensplan 2020). Det er samtidig viktig å presisere at kognitiv svikt oftest er en tiltagende funksjonsnedsettelse som kan ramme med ulikt omfang. 

Med generell tilrettelegging for personer med kognitiv svikt mener vi:

  • Boliger som er organisert i små bogrupper, med hjemlige og oversiktlige fellesrom.
  • Enkel og trygg mulighet til å komme ut. Dette er viktig for at beboerne skal få tilstrekkelig med dags- og sollys, oppleve naturen, planter, vind og vær.
  • Tilstrekkelig med dagslys i varige oppholdsrom.
  • Muligheter til å delta, eller og se på, aktiviteter ute og inne.
  • Det skal være lett å orientere seg.

Det er en fordel at beboerne kan bo i områder og omgivelser som er kjent. Om de må flytte til et annet botilbud er det en fordel at de kan fortsette å bo i samme nærmiljø. Dette er grunnen til at det er viktig å etablere omsorgsboliger i vanlig bomiljø.

Det er spesielt med tanke på de med lett og moderat demens at vi snakker om denne generelle tilrettelegging av omsorgsboliger og sykehjem. For personer med omfattende demens vil det være behov for spesielt tilrettelagte botilbud. Dette er nærmere beskrevet i et eget kapittel.

God visuell oppfattelse og orientering i bygget

Det fysiske miljøet må tilrettelegge for best mulig mestring og mulighet for å orientere seg. Dette gjøres gjennom forenkling, reduksjon av informasjon, samt tilrettelegge for at det er lett å finne frem. Da må kommunikasjonslinjer være så korte som mulig, og bygget må ha få retningsforandringer og det må gis informasjon om klart synlige mål. Tell gjerne antall veivalg, desto flere valg, jo vanskeligere blir det å finne frem. Holdepunkter som landemerker, utsikt, gjenstander eller farger, kan være nyttige hjelpemidler for å finne frem. Ved lokalisering av flere boliger sammen, anbefaler vi mindre bogrupper, da dette gir mer oversiktlige hjemmeomgivelser og færre personer å forholde seg til av ansatte og naboer.

 

 

Fleksibel og generell bruk av bygg er prinsipper som de fleste synes er viktige når vi etablere nye bygg. Men hva betyr dette egentlig i praksis? Mener vi at vegger skal kunne skyves bort? At bygget skal være lett å bygges om? Eller at boligene skal kunne brukes av ulike brukergrupper med løsninger som tar høyde for ulike hjelpebehov over tid? Dette er ofte uklart. 

Hvordan bygge fleksible og generelle boliger?

Når man skal tilrettelegge for fleksibilitet, anbefaler vi derfor å beskrive hvem løsningen skal fungere for og hvilke fremtidsscenarier kommunen ønsker å planlegge for. Vi har her valgt å belyse tre ulike perspektiver på fleksibilitet:
  1. Fleksibilitet sett i lys av kommunen som eiendomsbesitter.
  2. Fleksibilitet med tanke på endrede tjenestebehov eller bruk av flere hjelpemidler. 
  3. Fleksibilitet ut i fra ønske om å bo for seg selv eller i tettere bofelleskap.


1. Fleksibilitet sett i lys av kommunen som eiendomsbesitter

For kommunen som eiendomsbesitter er det et poeng å kunne bygge slik at noen boligtilbud kan tilpasses ulike målgrupper. Hvilke boligløsninger som etterspørres kan variere. Dette er spesielt viktig i små kommuner. Generelt kan vi si at vanlige selvstendige boliger er det enklest å benytte til ulike beboergrupper. Men også boenheter organisert i mindre grupper er lettere å ta i bruk for ulike brukergrupper enn når tilbudet framstår som ett stort anlegg. Å øke fleksibiliteten kan derfor også handle om å bryte ned et anlegg til flere mindre bygg. På denne måten kan et boligtilbud for en gruppe yngre personer med demens tilpasses en gruppe barn med spesielle behov i en annen tidsperiode.   

     
2. Fleksibilitet med tanke endrede tjenestebehov eller bruk av flere hjelpemidler

Tjenester skal alltid vurderes ut ifra den enkeltes individuelle behov for bistand. Det er kostnadseffektivt for en kommune å kunne tilpasse bo- og tjenestetilbud etter de enkeltes endrete behov. Dette krever fleksibilitet i tjenestetilbud, men også at boligløsninger kan brukes på flere måter. Det kan bety løsninger hvor beboerne kan velge å spise middag inne hos seg selv, eller hvor det er mulig å samle beboerne til felles måltider.
 
Fleksibilitet kan derfor bety at fellesarealer kan brukes til andre formål i enkelte perioder. Ved behov kan kommunen bemanne opp å drive botilbudet mer som et "sykehjem light". Med tanke på de totale driftsutgiftene til de forskjellige tjenestene vil dette fremstå fleksibelt, ettersom kommunen kan ha ulike driftsmodeller knyttet til det samme boligtilbudet.


3. Fleksibilitet ut i fra ønsket om å bo for seg selv

Beboeren skal kunne bli boende i samme bolig også ved endrede tjenestebehov. Tilrettelegging for dette er ofte et uttalt ønske fra beboeren selv. Å tilrettelegge for endrede hjelpebehov kan for eksempel bety å tilrettelegge for løfteskinne i tak, eller å lage plass til lagring av ekstra hjelpemidler. Det kan også bety at det er mulig å demontere en vegg ved behov for større areal på rommet.
En mer personsrettet omsorgstjeneste betyr også å legge til rette for ulike kombinasjoner av tjeneste- og boligtilbud. Noen ønsker selvstendige boliger for å være for seg selv, mens andre kan føle seg utrygg og ønsker tettere boformer. Det bør finnes ulike boligtilbud som ivaretar brukernes ønsker og deres individuelle behov for tjenester.  

 

TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN >
TIL NESTE GRUNNLEGGENDE KRAV VED PLANLEGGING >
TIL KAPITTEL 3. ULIKE BO- OG AKTIVITETSTILBUD >