4.5 Personer med utviklingshemming

Husbankens anbefalinger om boligløsninger for personer med utviklingshemming tar utgangspunkt i «Reformen i helsevernet for psykisk utviklingshemmede» (Ansvarsreformen) som ble gjennomført i 1991. En av de viktigste visjonene for utvikling av nye boligløsninger for utviklingshemmede, var at boliger skulle gi den enkelte mulighet til privatliv og tjenester på egne premisser tross hjelpeavhengighet.

Normalisering og integrering var viktige stikkord. Det at hjelperne yter tjenester i brukerens eget hjem i hjemlige omgivelser, tror man gir større mulighet for å tilpasse seg hver enkelt behov, enn når tjenestene ytes i institusjon.

Ansvarsreformen ga klare føringer for bygging av boliger. Det skulle bygges selvstendige boliger, og kun et begrenset antall boliger skulle samlokaliseres. Areal til tjenesteapparatet skulle også begrenses for å unngå at det ble bygd nye mini-institusjoner. Denne ideologien ligger i hovedsak fast i dag. De fleste er imidlertid enige om at utviklingshemmede er en sammensatt beboergruppe med svært ulik grad av hjelpebehov og boligpreferanser, og det trengs ulike løsninger for å møte behovene.  

Noen trenger:

  • hjelp til å skape en struktur og innhold i hverdagen for eksempel gjennom felles måltider
  • støtte til praktiske gjøremål
  • tilsyn fordi de har sykdommer/diagnoser som gjør at de kan bli dårlige, eller av hensyn til trygghet for ikke å skade seg selv eller andre
  • mulighet for å selv oppsøke tjenesteapparatet hvis de trenger støtte, hjelp eller kontakt med noen

Det viktige er å finne ut hvilken bolig som gir en god ramme for livet den enkelte ønsker å leve.

Selvstendige boliger integrerte i bomiljø, samlokaliserte boliger eller fellesskapsboliger?

Selvstendige boliger integrerte i bomiljø 

For personer med utviklingshemming som primært trenger en varig bolig, men som ikke ønsker et tett bofellesskap, anbefales det å finne en bolig i det ordinære boligmarkedet. Mange utviklingshemmede bor uten annen hjelp enn det hjemmetjenesten gir ved besøk til avtalte tider.


Felleskapsboliger og samlokaliserte boliger

Det kan være ulike behov og ønsker som ligger til grunn for valg av samlokalisering eller felleskapsløsninger. Ønskene kan være knyttet til behov for tjenester, opplevelse av trygghet eller begrunnet i ønske om å bo sammen med andre man kjenner. Disse hensynene gir klare føringer for utformingen.

Ved å etablere felleskaps løsninger finnes alltid en fare for å bygge nye mini-institusjoner. Dette påvirkes også av andre aspekter som ansattes holdninger, måten tjenestene blir organisert på, utforming og lokalisering av boligene. Erfaring viser at tette bokollektiver kan fungere godt for noen, men de er kompliserte og kan bidra til konflikter og frustrasjon hvis de ikke fungerer. Husbanken anbefaler derfor små bogrupper fra fire til maksimum åtte boliger sammen. Å planlegge for flere bogrupper i nærheten av hverandre kan være i strid med prinsippene om normalisering og integrering.

Å legge til rette for gode arbeidsforhold for den som skal hjelpe trenger ikke å gå på bekostning av boligkvaliteten for beboeren. Der det er mange ansatte, er det nødvendig med kontorarbeidsplass tilrettelagt for datautstyr, samt tilfredsstillende sanitærrom og spiserom. Hvor man plasserer slike arealer er viktig. Det er boligen som er den primære funksjonen, og man skal ikke måtte få opplevelsen av å gå gjennom en arbeidsplass for å komme til boligene.

Kommuner gir uttrykk for at noen utviklingshemmede ønsker felleskapsboliger, i følge "Utviklingshemmedes bo- og tjenestesituasjon 10 år etter HVPU-reformen" av Brevik og Høyland, 2007. En del foreldre tar selv initiativ og bygger bofellesskap organisert som borettslag i privat regi. Det finnes også gode erfaringer med at foreldre har samarbeidet med private utbyggere for å kjøpe flere leiligheter sammen.  Se Veileder for utviklingshemmede og deres pårørende for å etablere borettslag/sameie eller kjøpe enkeltbolig.  


Hvordan oppnå fleksibilitet
Det vil alltid være et dilemma hvor mye vekt det skal legges på fleksibilitet i forhold til ulike behov, eller skreddersøm for enkeltindivider. Husbanken anbefaler at det etableres egne selvstendige boliger, eventuelt med fellesareal i tillegg. Dette øker fleksibiliteten, og gjør det mulig å tilpasse bruken til den enkeltes ønsker om fellesskap. Personalbase eller fellesarealer kan utformes slik at det kan endres og brukes som egne boenheter. For personer som også har store fysiske funksjonsnedsettelser er det behov for areal ut over dette. Det trengs areal til manøvrering av store elektriske rullestoler, bruk av personløftere, takheis, stellebenk og annet spesialutstyr (se kapittel 5 Dimensjoneringsgrunnlag). I tillegg må det være plass til både til bruk og oppbevaring av hjelpemidler. Vi anbefaler å utrede arealbehovet sammen med en ergoterapeut.


Hvilke hensyn blir tatt i valg av boligløsning
Den enkelte beboers ferdigheter, interesser og ønsker bør danne utgangspunkt for å finne fram til en best mulig boligløsning. En vurdering av bo- og aktivitetsbehov bør ta stilling til både lokalisering (i forhold til service, kollektivtransport etc.), organisering av boligene (sammen med andre/ alene) og detaljer i utformingen (feste til takheis, uknuselig glass etc.).


Behov for integrering i samfunnet
Prinsippene om normalisering og integrering er viktig ved etablering av botilbud for utviklingshemmede, spesielt viktig for de som fungerer relativt godt. Dette er som oftest varige bosituasjoner hvor man bor over lang tid. Boliger for utviklingshemmede skal lokaliseres i ordinære boligområder og gjerne med god tilgang til offentlig transport og servicefunksjoner. 
 
For utviklingshemmede med store funksjonsnedsettelser, store hjelpebehov, uten talespråk, der sansing er det viktigste, bør den enkeltes behov bli prioritert selv om skulle være i strid med de generelle prinsippene for normalisering og integrering.
 
Erfaring tilsier at mange utviklingshemmede har tillit til sine naboer, det er derfor spesielt uheldig med naboer som er utagerende eller rusmisbrukere. Dette kan skape stor frykt eller den utviklingshemmede kan bli lurt eller utnyttet. Dette er eksempel på samlokalisering som bør unngås.

En leder for bofellesskap på 5 personer sier:  

- Hva er annerledes enn tidligere liv på institusjon: Beliggenheten på disse boligene her er helt annerledes, de ligger i et vanlig boligområde. Dette gjør hverdagen forskjellig. Her går vi i butikken, vi har bil som vi bruker til turer. Vi drar gjerne alle sammen på tur, det er jo hyggelig å oppleve noe sammen. Det at det også er små forhold, gjør at vi kjenner beboerne så godt, det er helt klart en kvalitet. Det er jo også en utfordring på godt og vondt, men mest på godt, tror jeg. Spesielt for han som ikke har språk, han har jo også mye å formidle. Det er jo svært viktig at de ansatte forstår hva han ønsker å formidle og det er åpenbart at dette er et samspill som utvikles over tid. Jeg tror det oppleves som trygt og forutsigbart for alle at vi kjenner hverandre.

En ansatt i bofellesskap sier:

- Grensegangen mellom selvstendige boliger og institusjoner er sårbar. Det skal lite til for å få tilbake regimetenkingen. Samle folk, på grunn av lite fagfolk osv. Man kan komme til å samle boliger for å spare penger. Lage felles kjøkken, lage mat til alle der og så videre. Vi mener det er viktig at brukerne ikke skal skille seg ut i samfunnet. De skal kunne ha det som folk flest. Det skal ikke lyse HVPU boliger lang vei. 

Aktivitetsbehov

Dagaktivitetssenter er et aktivitetstilbud til utviklingshemmede som ha behov for: 

  • å komme ut av en isolert tilværelse hjemme
  • aktivisering og rehabilitering
  • avlastning for pårørende
Det er en målsetning at alle utviklingshemmede skal ha et dagtilbud utenfor sin egen bolig. Plass på dagsenter blir gitt til utviklingshemmede som ikke går på skole, har arbeid eller andre aktivitetstilbud.

Aktivitetene kan foregå inne og/eller ute. Hvor det er mange fysiske aktiviteter, kan den veiledende størrelsen for planlegging av dagaktivitetssentret i kapittelet "Boformer og aktivitetstilbud" (10 m2 per bruker) bli for liten for denne målgruppen. Arealet og aktivitetene må være i samsvar med behovet for den planlagte målgruppen. Husbanken kan finansiere lokaler for dagaktivitetstilbud, jf. retningslinjen pkt. 6.2 samt pkt. 3.3. i denne veilederen.

fasade og fellesrom
Bårliskogen omsorgsboliger i Lørenskog kommune er et bo- og omsorgstilbud for mennesker med utviklingshemming. Alderssammensetningen vil være fra 18 til 35 år. Prosjekter har god planløsning og utforming av bogruppe, fellesareal både inne og ute, men antall boliger i prosjektet er i strid med prinsipper for normalisering og integrering. Foto: Husbanken