Sosiale entreprenører - partnerskap for nye løsninger

Forside rapport
Forfattar:
Jill M. Loga, Ivar Eimhjellen, Jenny Eschweiler, Eline L. Ingstad, Sigrid Stokstad og Marte Winsvold
Utgivingsår:
2015
Oppdragsutførar:
Uni Research Rokkansenteret

Kort om publikasjonen

De siste 15 årene har sosialt entreprenørskap fått økende oppmerksomhet, særlig i USA og sør-europeiske land, men gradvis også i Skandinavia.

Denne rapporten belyser etablering av sosialt entreprenørskap i en kommunal- og fylkeskommunal kontekst. Prosjektet har en kvalitativ tilnærming som inkluderer intervju med sosiale entreprenører, offentlige aktører og inkubatormiljøer.

Formålet er å avdekke utfordringer i samspillet mellom aktører i ulike sektorer, potensialer for samarbeid og muligheter for å utvikle og tilrettelegge for en bedre politikk for sosialt entreprenørskap.

Analysen omfatter også et komparativt element der det norske datamaterialet sammenlignes med policyutviklingen på feltet i Danmark, Storbritannia og Spania.
I rapporten vektlegges fire perspektiver: 1) Sosiale entreprenørers perspektiv 2) Offentlige arbeidsgiveres perspektiv 3) Juridiske rammebetingelser 4) Erfaringer fra andre europeiske land.

Oversikt over hovudfunn

  • I Norge er det ikke utformet et eget regelverk tilpasset sosialt entreprenørskap eller sosiale virksomheter slik det er gjort i enkelte europeiske land. De må tilpasse seg det eksisterende institusjonelle landskapet og juridiske forhold på det området de opererer. 
           
  • Erfaringen med sosialt entreprenørskap i kommuner synes å være noe tilfeldig og avhengig av hvorvidt man har erfaring med kontrakter med sosiale entreprenører eller om kommunen har hatt en spesiell oppmerksomhet på dette. Feltet er nytt, og flere som er intervjuet er usikre på betydningen sosiale entreprenører kan ha for kommuner. 
           
  • Sosiale entreprenørene synes det er vanskelig å komme fram til «riktig person» i en kommune og opplever ofte å bli avvist. De kan også oppleve at deres motiver blir mistenkeliggjort, og at offentlig ansatte kan være bekymret for at private tjenesteprodusenter «skal ta over kommunenes tjenester».  
           
  • Den generelle holdningen til de kommunale aktørene som er intervjuet i dette prosjektet er at sosialt entreprenørskap foreløpig er for nytt i Norge til at de vet hvilken betydning det har for kommunen generelt og for kommunale ledere spesielt, og at de er usikre på hvordan sosialt entreprenørskap som et helhetlig felt skal oppfattes. 
           
  • I Nav virker en mer åpen til sosialt entreprenørskap, noe som kan knyttes til at arbeidsinkludering er et område der sosiale entreprenører tidlig utviklet innovative tjenester både i Norge og i andre europeiske land. 
           
  • Anskaffelsesregelverket utgjør ikke et formelt hinder for kommunenes bruk av sosialt entreprenørskap, men usikkerhet, manglende kunnskap og manglende prioritering er med på å hindre at mulighetene som ligger i regelverket tas i bruk. Kommunene bør legge opp anskaffelsene slik at innovasjonselementet i sosialt entreprenørskap og sosial merverdi kan inngå i konkurransen. Det krever at anskaffelsesprosedyre, funksjonsbeskrivelse og tildelingskriterier velges med innovasjon for øye. 
           
  • Kompetansen kommunen trenger er todelt. For det første må de åpne opp for muligheten av å ta i bruk tjenester eller løsninger de ikke selv har tenkt på eller tidligere definert som nødvendige. For det andre må de ha evnen til kritisk å vurdere hvorvidt tjenestene som tilbys (og som de ikke nødvendigvis har bestilt) kan bidra til å løse langsiktige og politisk satte mål for kommunen. 
           
  • I offentlige debatter og politiske sammenhenger fremmes det ofte ønsker om større mangfold, økt brukermedvirkning og utvikling av bedre brukertilpasning i velferdstilbudene. Dette er behov som sosiale entreprenører nettopp søker å svare på.

Vedlegg

sosiale-entreprenorer-partnerskap-for-nye-losninger